I løpet av de to siste tiårene har sivilsamfunnsstøtte blitt en viktig del av internasjonale donorers bistand til nye demokratier. Samtidig er sivilsamfunnsstøtte og dens konsekvenser lite utforsket. Denne oppgaven belyser fenomenet gjennom en undersøkelse av et hittil lite utforsket case i en postkommunistisk kontekst:Støtte fra EU og USAID til serbiske organisasjoner.

Basert på flere beviskilder (intervjuer med sivilsamfunnsrepresentanter, donordokumenter, historisklitteratur og statistikk), søker studien å svare på spørsmålene:

1. Hvilke konsekvenser har ekstern demokratipromotering på sivilsamfunnsstrukturene i Serbia, og
2. Hva er implikasjonene for rollen sivilsamfunnet spiller i demokratisk konsolidering?

Undersøkelsen identifiserer de viktigste donorene og deres målsetninger i Serbia. Videre undersøkes de finansielle overføringene til«styrking av sivilsamfunn» og konsekvensene for antall og typeorganisasjoner, deltakelse (organisasjonsdeltakelse), og hvordan dette kan relateres til korrupsjon og (sosial og institusjonell) tillit. Til sluttundersøkes konsekvensene for organisasjonenes mulighet til å spille en internog indirekte og/eller en ekstern og direkte rolle i demokratiseringsprosessene.

Analysen drar nytte av sivilsamfunnsteori, teorier om demokratisk konsolidering og litteratur om internasjonal bistand. Casestudie-metoden er spesielt egnet for å undersøke prosessene som utfolder seg i møtet mellom historiske betingelser og eksterne forsøk på å skape eller styrke sivilsamfunn. Her må normative antagelser unngås: Når man studerer hvordan donorer planter frø for «grasrot»,er det nødvendig også å ta i betraktning hjemmedyrkede organisatoriske uttrykk,ofte oppfattet av donorer som «usivilt samfunn».I det serbiske case gjelder det hovedsakelig for den ortodokse kirken og dens mer eller mindre løsttilknyttede organisasjoner.

Oppgaven viser at finansiering har blitt fulgt av en økning i antall NGOer, men finner ingen økning i organisasjonsdeltakelse som tidligere antatt. Når dette funnet knyttes til lav sosial og institusjonell tillit – inkludert lav tillit til NGOer – viser studien en iboende motsetning i å bygge sivilsamfunn og demokrati innen- og nedenfra med donorstøtte uten- og ovenfra.

Studien belyser flere motsetninger mellom teori (donorers ideer) og praksis (donorers implementering), og foreslår at disse kan knyttes til donorsystemets konsensusorienterte og resultatfokuserte karakter. Funnene er relevante for de akademiske felt som oppgaven berører, men også for donorer og representanter for sivilsamfunn.