LanguageEnglish A A A
Rokkansenteret ISF

Senter for forskning på sivilsamfunn & frivillighet

Publikasjoner

Trossamfunn som arena for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme



Marte Winsvold, Hilmar Langhelle Mjelde, Jill Loga

2017:4 Trossamfunn som arena for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme
Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor : (2017)
ISBN internett: 978-82-7763-558-3
Antall sider: 82

Kjøp trykket versjon
Last ned pdf

Prosjektkobling:

Betydningen av trossamfunn som forebyggingsarena



Emneord

Trossamfunn


Rapporten presenterer en studie av muslimske trossamfunns rolle i forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Gjennom intervjuer med representanter for muslimske trossamfunn og representanter for offentlige myndigheter i tre norske byer har vi undersøkt hva som oppleves å være årsakene til  radikalisering og voldelig ekstremisme hos henholdsvis myndigheter og trossamfunnsrepresentanter – og hva som oppfattes som gode og hensiktsmessige tiltak for å forebygge fenomenene. Analysene viser at antakelser om hva som forårsaker radikalisiering langt på vei dikterer hvilke løsninger som anses som hensiktsmessige.

Utenforskap trekkes frem som den viktigste sårbarhetsfaktoren for radikalisering, både av trossamfunns- og myndighetsinformanter. Men mens myndighetene først og fremst er opptatt av materielt utenforskap, fokuserer trossamfunnsinformantene mer på sosialt utenforskap, som innebærer opplevelsen av å bli sett på som annerledes, ikke akseptert eller stigmatisert.Tiltak iverksatt i trossamfunnene for å hindre materielt utenforskap omfatter blant annet å hjelpe folk inn i jobb eller utdanning. Dette gjøres også i samarbeid med myndighetene, og både trossamfunnsrepresentantene og myndighetene opplever at samarbeidet i hovedsak fungerer godt. Å hindre sosialt utenforskap oppleves imidlertid som vanskeligere, da det dels henger sammen med holdninger som kommer til uttrykk i offentligheten. Selv om moskeen tilbyr muslimer et sted å føle tilhørighet, er det å hindre sosialt utenforskap derfor ikke noe trossamfunnene kan gjøre alene. Ifølge trossamfunnsinformantene i denne studien kan økt kunnskap om islam og en mer inkluderende retorikk i offentligheten bidra til å hindre sosialt utenforskap.

Til tross for at samarbeidet mellom myndigheter og trossamfunnene i hovedsak er godt, er imidlertid trossamfunnsinformantene kritiske til en del av de myndighetsinitierte forebyggingstiltakene som gjør ekstremisme til et tema blant unge muslimer. I disse tiltakene ligger det implisitt en antakelse både om at muslimer ikke er oppmerksomme nok på radikalisering som problem og om at alle muslimer er sårbare for radikalisering. Det at tiltakene som adresserer ekstremisme direkte er rettet mot alle muslimer oppleves som stigmatiserende, og virker, ifølge informantene, mot sin hensikt

Myndigheter og trossamfunnsinformanter er enige om at det må jobbes spisst og målrettet for å nå de som er i faresonen. Men mens myndighetene er mest opptatt av hvordan man i moskeene har en unik mulighet til å identifisere slike personer, beskriver  trossamfunnsinformantene mer spesifikke tiltak for hva de kan gjøre for dem som er i faresonen: De kan konfrontere dem, argumentere teologisk med dem, men samtidig vise at døren står åpen slik at de ikke blir ekskludert fra det muslimske fellesskapet som de kanskje trenger for å komme på rett spor igjen.