LanguageEnglish A A A
Rokkansenteret ISF

Senter for forskning på sivilsamfunn & frivillighet

Om oss

Norsk organisasjonslandskap i endring

De frivillige organisasjonenes rolle i det norske sivilsamfunnet er endret, men ikke svekket, hevder forskere bak ny rapport. Internett og sosiale medier utfordrer tradisjonelle stukturer og gir nye muligheter for organisering og innflytelse.

Tirsdag 24. mai lanserer Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor rapporten  Fra medlemsbaserte organisasjoner til koordinert frivillighet? Det norske organisasjonslandskapet fra 1980 til 2013  av Daniel Arnesen, Karl Henrik Sivesind og Trygve Gulbransen, alle forskere ved Institutt for samfunnsforskning.

Last ned hovedfunn fra rapporten her.

Basert på et omfattende datamateriale har forskerne sett på endringer i frivillig sektor i Norge de siste 30 årene. De nye tallene viser blant annet at antallet organisasjoner fremdeles er svært høyt i internasjonal sammenheng; Det finnes over 100 000 organisasjoner i Norge, og antallet på nasjonalt nivå har økt jevnt siden 80-tallet.

Bilde1_tynntekst

En todeling av organisasjonssamfunnet

De nye tallene bekrefter tendenser som Makt- og demokratiutredningen  pekte på allerede for 10 år siden, blant annet at utviklingen går mot en todeling av organisasjonssamfunnet, der stadig færre lokallag er tilsluttet en organisasjon på lokalt eller regionalt nivå. Todelingen illustreres blant annet ved at andelen nasjonale organisasjoner med lokale og regionale lag går tilbake fra 42 prosent i 1983 til 29 prosent i 2013.

– Flere av funnene bekrefter tendensene som ble påpekt i Makt- og demokratiutredningen; organisasjonssamfunnet blir stadig mer todelt og de tradisjonelle hierarkiske folkebevegelsene, som de tradisjonelle hierarkiske folkebevegelsene knyttet til primærnæringer, industri, motkulturer og trossamfunn, er svekket. Fra å være brede og samfunnsrettede, retter lokallagene seg i større grad mot egne medlemmer og aktiviteter i lokalsamfunnet- og ikke opp mot myndighetsnivå, sier forsker Daniel Arnesen.

Et av de store spørsmålene i forskningen har vært hvilken betydning endringene har for organisasjonenes rolle som demokratisk infrastruktur. Hva skjer når den hierarkiske organiseringen som skulle sikre grasrotas representasjon på myndighetsnivå svekkes og lokalt og nasjonalt nivå i større grad opererer uavhengig av hverandre?

– Det som er særlig interessant med denne rapporten er at vi for første gang har hatt mulighet til å analysere data på nasjonale organisasjoner. Siden tidligere forskning kun har forholdt seg til lokallagsdata har de ikke kunnet fange utviklingen som har skjedd parallelt: Selv om lokallagene blir færre og mer internt orienterte, øker antall nasjonale organisasjoner og de blir stadig mer politisk aktive, forklarer Arnesen.

Fra hierarki til nettverk

Ifølge medforfatter Karl Henrik Sivesind innebærer ikke endringene nødvendigvis en svekkelse av organisasjonenes sivilsamfunnsrolle, men snarere at de har endret funksjon. Han mener vi kan snakke om en ny arbeidsdeling mellom nivåene.

– Mens det lokale nivået har blitt stadig mer medlems- og konsensusorientert, har det nasjonale blitt mer politisk og konfliktorientert, samtidig som de i større grad fanger opp og koordinerer direkte, individuelt engasjement. På denne måten ser det ut til at de nasjonale organisasjonene har overtatt noe av det som tidligere har vært de lokale lagenes rolle.

I dag er det et større innslag av aktivitets- og medlemsrettede organisasjoner enn for 30 år siden, særlig på kultur- og fritidsfeltet. Disse organisasjonene er imidlertid ikke ideologiløse.

– Selv om de ivaretar medlemmenes egeninteresser og behov, har de likevel et grunnleggende verdigrunnlag som aktivitetene er tuftet på. Og de er ikke nødvendigvis upolitiske, men det politiske arbeidet retter seg mot å bedre rammevilkårene for medlemmene.

Sivesind mener en viktig kontekstuell forklaring på utviklingen er at mulighetene for å delta politikkutformingen har blitt mer åpne.

– Det stilles ikke lenger de samme kravene til hva som må til for å kunne delta. Mens nasjonale organisasjoner tidligere måtte følge den korporative kanalen ved deltakelse i råd, styrer og utvalg, benytter de seg i større grad av andre kanaler som medier, internett, nettverk, lobbyvirksomhet og saksrettede aksjoner. Så selv om organisasjonene ikke deltar på samme måte som før, betyr ikke det at de driver mindre med politisk arbeid, sier Sivesind.

Mot en aktivitetsbasert sivilsamfunnsrolle

I rapporten skisseres en generell utvikling der organisasjonene har gått fra å ha en medlemsbasert til en aktivitetsbasert samfunnsrolle.

– De fleste nye organisasjoner er ikke lenger brede medlemsorganisasjoner som søker å tilvirke bred samfunnsendring, men i stedet saksrettede foreninger som retter sitt arbeid og sine aktiviteter inn mot egne medlemmer eller spesifikke målgrupper. Dette dreier seg ikke bare om kultur- og fritidsaktiviteter, men omfatter også samfunnsrettet virksomhet. Et eksempel på dette er organisasjoner for syke og personer med nedsatt funksjonsevne, som tilbyr veiledning, råd og kurs, driver med likemannsarbeid og arbeider politisk på sitt felt, forklarer Daniel Arnesen.

Ved å bidra til at medlemmer, frivillige og andre kan engasjere seg direkte, utfordrer internett og digitale nettverk funksjonene til hierarkiske strukturer i mobiliseringsprosesser og sosial og politisk representasjon. Karl Henrik Sivesind mener økt bruk av alternative kanaler sammen med økningen i antall nasjonale organisasjoner og politisk aktivitet på nasjonalt nivå vitner om at organisasjonene er mindre avhengig enn tidligere av å bli «invitert inn» for å kunne spille en meningsfull rolle.

– Sivilsamfunnet kan i større grad utfolde seg på eget initiativ. I tillegg er norske organisasjoner fremdeles relativt selvstendige sammenlignet med andre land ved at de i større grad genererer sine egne inntekter og drives ved frivillig arbeid, sier forskeren.

Organisasjonene står fremdeles sterkt

Selv om rapporten bekrefter funn fra tidligere forskning, er forskerne mer optimistiske enn Makt- og demokratiutredningen var på begynnelsen av 2000-tallet. Sivesind mener det er flere grunner til å konkludere med at de norske organisasjonene står sterkt, og vektlegger særlig mulighetene som har vokst frem med en ny mediesituasjon.

– En helt ny infrastruktur har vokst frem med internett og sosiale medier. Sammen med en større åpenhet i prosessene rundt politikkutformingen, gjør den teknologiske utviklingen det mulig for mindre og mer spesialiserte grupper å organisere seg, fremme sosiale rettigheter og legge betingelsene til rette for aktivt medborgerskap, avslutter Sivesind.

Les mer og last ned rapporten her.