LanguageEnglish A A A
Rokkansenteret ISF

Senter for forskning på sivilsamfunn & frivillighet

Om oss

Etterlyser økt tilrettelegging og bedre datagrunnlag

For å styrke det flerkulturelle foreningslivet behøves mer kunnskap og bedre økonomiske rammevilkår for organisasjonsdrift, mener forskere.

Det frivillige foreningslivet fremheves ofte som en viktig arena for integrasjon og kontakt på tvers av befolkningsgrupper fordi de kan fungere som sosiale møteplasser og «skoler i demokrati».  I en tid hvor et stort antall flyktninger skal etablere seg i norske lokalsamfunn er temaet høyaktuelt.

14. april inviterte Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor til frokostseminaret Det flerkulturelle foreningslivet- nye perspektiver og metodiske utfordringer.

Se opptak fra arrangementet her

Sammenheng mellom frivillig innsats og sosial kapital  

Ivar Eimhjellen (Uni Research Rokkansenteret) var først ute med presentasjon av rapporten Innvandrarar si deltaking i norsk frivilligliv . Her finner han blant annet at det i innvandrerutvalget er en sammenheng mellom frivillig deltakelse og det å ha et mangfoldig sosialt nettverk og tillit til andre mennesker.

Sammenhengen kan underbygge styrken i argumenter om foreningslivet som integrasjonsarena. Men Eimhjellen er forsiktig med å si noe om retningen på sammenhengen.

Eimhjellen_tittel

– Analysene sier ikke noe om hva som påvirker hva. Her kan nettverksmangfold, det å ha en vennekrets bestående av mennesker som er ulik en selv på viktige områder, både være en forutsetning for og/eller et resultat av frivillig arbeid, forklarte Eimhjellen.

Ønsker bedre tall på deltakelse

Selv om studien viser noen interessante sammenhenger, er Eimhjellen mer forsiktig med å si noe om nivået og omfanget av innvandrerbefolkningens deltakelse i frivillige organisasjoner. I forbindelse med datainnsamlingen støtte forskeren raskt på utfordringer, noe han også har brukt god plass på å diskutere i rapporten. En av hovedutfordringene var lave svarprosenter.

– Hvis vi sammenligner de som svarte med den aktuelle innvandrerbefolkningen i Norge, så ser vi at respondentene gjennomgående er yngre, høyere utdannet og har lengre botid i Norge. Vi kan derfor kalle dette et «eliteutvalg», og rapporten vil slik sett kunne si noe om denne gruppen spesielt, og mindre om innvandrerbefolkningen generelt.

Tallene viser at dette eliteutvalget deltar i like stor grad som majoritetsbefolkningen– hele 61 prosent sier de har gjort frivillig innsats de siste 12 månedene. Når det gjelder type organisasjoner man gjør frivillig arbeid for ligner de også den øvrige befolkningen; både idretts- og kulturorganisasjoner er vanlige. Men innvandrerutvalget arbeider i større grad for sosiale og humanitære organisasjoner og i tros– og livssynsorganisasjoner.

Det at en stor andel svarer «andre organisasjoner» eller «andre typer oppgaver» på spørsmål om hvilken type organisasjon en arbeider for eller hva en gjør i organisasjonen, tyder på at spørreskjemaene ikke godt nok klarer å fange opp målgruppens aktiviteter. Eimhjellen mener det er på tide med videreutvikling av metodene vi har for datainnsamling. Ikke bare for å få representative tall, men for å lære mer om hva som eventuelt må til for å senke barrierer for deltakelse i det norske foreningslivet.

– For at vi på sikrere grunnlag skal kunne si noe generelt om innvandrerbefolkningens deltakelse i frivillige organisasjoner er det behov for større, grundigere og mer ressurskrevende spørreundersøkelser enn det vi har gjennomført her, forklarte Eimhjellen.

Mer enn bare innadvendte fellesskap

En av løsningene på metodeutfordringen Eimhjellen diskuterte er å benytte kvalitative studier for å gjøre spørreundersøkelser mer treffende. Guro Ødegårds (NOVA) studie av flerkulturelle barne- og ungdomsorganisasjoner er et eksempel på en slik type undersøkelse. Her har Ødegård snakket med tillitsvalgte i åtte nasjonale barne- og ungdomsorganisasjoner for ungdom med flerkulturell bakgrunn om hvordan de forstår organisasjonenes rolle og betydning i samfunnet.

Innvandrerforeninger fremstilles ofte som innadvendte kulturorganisasjoner som er mest opptatt av å styrke og vedlikeholde språk- og kulturuttrykk fra et opprinnelsesland enn å integrere seg i storsamfunnet. Men i sin studie viser Ødegård at de flerkulturelle barne- og ungdomsorganisasjonenes rolle er mer kompleks enn som så.

– Det er riktig at organisasjonenes tydeligste oppgave er å være en møteplass for grupper av unge som deler en felles kulturell eller etnisk bakgrunn. Det sosiale fellesskapet går hånd i hånd med rollen som kulturbærer hvor aktiviteter som morsmålsopplæring, dans og musikk er viktig, forklarte Ødegård.

Men slike aktiviteter er for dem en sentral del av det å integrere seg i et samfunn. Det å være arena for vedlikeholdelse av kultur, kulturelle uttrykk og språk knyttes opp mot en dypere meningsstruktur rundt identitet og tilhørighet.

– Felles for informantenes fortellinger er organisasjonenes betydning som en arena for identitets- og fellesskapsfølelse. De tillitsvalgte ser på seg selv og organisasjonene som brobyggere, en møteplass hvor unge med flerkulturell familiebakgrunn kan finne fotfeste som tokulturell i det norske samfunnet, sa Ødegård.

Ødegård_tittel

Forskeren poengterte at rollen som nasjonal kulturbærer og sosiale fellesskap ikke må forveksles med mangel på samfunnskraft. Disse dimensjonene er nemlig også viktig for et bredt samfunnsengasjement. Den eksplisitte politiske rollen til organisasjonene trer imidlertid tydeligere fram når vi vender blikket utover Norges grenser.

– Flere av organisasjonene inngår i institusjonelle nettverk med moderorganisasjoner i opprinnelsesland eller søsterorganisasjoner i andre vestlige land. I disse møtene ligger politikk som et underliggende premiss. Flere av organisasjonene er etablert av personer og grupper hvor migrasjonshistorien handler om undertrykking og forfølgelse i et opprinnelsesland.

Det å være skoler i demokrati og eksportør av demokratiske verdier og prinsipper i en transnasjonal kontekst, uttrykkes av de tillitsvalgte som en av de norske organisasjonenes sentrale oppgaver. Ødegård mener slike meningsstrukturer og mekanismer er eksempler på dimensjoner som store surveyundersøkelsene ikke klarer å fange opp, noe som understreker betydningen av denne typen casestudier.

– Studien tydeliggjør hvordan disse organisasjonene i et stadig mer flerkulturelt samfunn kan spille en avgjørende rolle for barn og unge som har innvandret til Norge, sa Ødegård.

Sårbare rammebetingelser

I studien viser Ødegård at det gjennom det siste tiåret har vært flere nasjonale organisasjoner for unge med flerkulturell familiebakgrunn som er lagt ned. Hun reiser spørsmål om hvorfor, og mener man ikke kan komme utenom de begrensede økonomiske rammene disse organisasjonene opererer med.

– Disse organisasjonene utgjør nesten 10 prosent av barne- og ungdomsorganisasjonene som mottar nasjonalt driftstilskudd fra Barne- likestillings og familiedepartementet. De mottar imidlertid bare 2,8 prosent av bevilgningen. Dette er fordi de er små, med begrenset rekrutteringsgrunnlag og begrenset lokal nedslagskraft, forklarte Ødegård.

Hun mener rammebetingelsene for organisasjonsdrift har stor betydning for organisasjonenes mulighet til å bidra og utvikle seg som samfunnsaktør fordi det gjør det vanskelig å bygge bærekraftige organisasjoner.

– De har ikke «rike» foreldre eller moderorganisasjoner i Norge, slik som mange andre norske organisasjoner har.

Studien underbygger tidligere forskning som viser at denne typen organisasjoner i stor grad er avhengig av enkeltpersoners bidrag både økonomisk og tidsmessig.

– Organisasjonene jeg har snakket med har heller ikke ansatte som kan følge opp de oppgavene det ligger i å forvalte rollen som nasjonal organisasjon og meningsbærende aktører innenfor dette feltet, som møtevirksomhet, delta i høringsuttalelser, kurse seg osv. En annen praktisk utfordring er at disse organisasjonene åpner når det offisielle Norge stenger, etter skole og jobb. Da er det krevende å drive organisasjonsbygging.

Ødegård avsluttet sitt innlegg med en tydelig poengtering av studiens politiske implikasjoner.

– Penger er et knapphetsgode for mange frivillige organisasjoner, ikke bare for disse. Men dersom norske myndigheter ønsker å bidra i oppbygging av nasjonale minoritetsfellesskap – som kan løfte underrepresenterte stemmer fram i norsk offentlighet – så vil et viktig grep være å styrke denne typen organisasjoner økonomisk.  I disse tider hvor andelen unge innvandrere øker, er det viktig at det finnes organisasjoner for barn og unge, med både mangfolds-, språk- og kulturkompetanse som har bærekraft over tid. Også når ildsjelene slutter.

Last ned forskernes presentasjoner her (PPT)